Psykologisk intervensjon er en prosess for konstruksjon av en endring (aksept av en duell, overvinne en utroskap, strategier for personlig vekst, etc.) som påvirker de tre søylene i psykologistudiet: tanke, følelser og oppførsel.
Innhold
For å oppnå målene som en pasient foreslår i terapi, vil vi nødvendigvis jobbe med disse tre punktene, ved hjelp av verktøy og kunnskap som kan fokuseres mer på det ene eller det andre, avhengig av vanskeligheten som oppstår..
For eksempel er en av de mest brukte og mest effektive teknikkene i kognitiv atferdsterapi den velkjente kognitive omstillingen, hvis fokus i arbeidet er kognisjon / tanke, som søker å modifisere (restrukturere) gjennom observasjon av irrasjonell tro og generalister som pasienten kan ha, for senere å forvandle dem til ideer som er mer i tråd med virkeligheten.
I gestaltterapi er fokuset på kroppssensasjon og følelser, så kroppsholdning og ansiktsuttrykk brukes til å fordype seg i noe som kan ha blitt nevnt, slik at gestaltpsykologen følger pasienten i prosessen for å bli klar over dette holdningen eller uttrykket endring og forholdet den har til motivet.
Igjen i kognitiv atferdsintervensjon, har en av de vanligste behandlingene for tvangslidelse (OCD) en sterk kognitiv komponent når man etablerer en god psykoopplæring om lidelsen og en modifisering av tro og holdninger pasienten kan ha, men det også inkluderer god følelsesmessig håndtering av angst knyttet til selve ritualet og til den oppfatningen pasienten kan ha av seg selv, og strategier rettet direkte mot atferden, for eksempel å bremse eller utsette tvangen med sikte på å eliminere den.
Konfrontasjon er en psykologisk ressurs som fungerer halvveis mellom tanke og følelser.
Med henvisning til to allment kjente forfattere innen vårt felt, kalte Ellis det "Socratic technique", da det fokuserte på å utfordre pasientens tro, mens Rogers kjente det som en "følelsesrefleksjon", på grunn av søket etter å finne de tilknyttede følelsene til verbal uttrykk for personen.
Med andre ord er konfrontasjon et veldig nyttig verktøy i den terapeutiske prosessen, fordi det hjelper personen å gi en annen tilnærming til situasjonen de går gjennom (der de kan ha blitt “sittende fast”). Når personen klarer å posisjonere seg annerledes med hensyn til problemet sitt, er de vanligvis mye mer i stand til å finne atferdsmessige alternativer også.
Det er imidlertid en teknikk som må brukes veldig nøye, og hver psykolog må kalibrere hvordan og med hvilke pasienter han kan bruke en konfrontasjon.
Dette er fordi det ikke bare genererer en økt bevissthet om problemet og en mulig endring på kognitivt nivå, men det kan også generere en følelsesmessig innvirkning som personen kanskje ikke er forberedt på og som de ikke vet veldig godt hvordan de skal ta hånd om..
Av denne grunn anbefales det at det ikke blir gitt konfronterende spørsmål og uttalelser i de første øktene med psykologisk intervensjon, siden den terapeutiske alliansen ennå ikke er solid nok til at personen, hvis de får en innvirkning, kan stole på at psykologen snakker om hvordan konfrontasjonen har påvirket deg.
Hvis vi bruker det intensivt fra begynnelsen av det terapeutiske forholdet, er det veldig sannsynlig at vi skaper en følelse av "angrep" mot pasienten, og dette får ham til å avvise psykologfiguren og derfor mot terapien..
Her er tre eksempler på konfrontasjonsintervensjoner basert på min egen erfaring.
Disse konfrontasjonene er delt inn etter innvirkningnivået de ønsket å forårsake og graden av "subtilitet" som de ble reist med. Det bør nevnes at denne klassifiseringen i dette tilfellet er fullstendig subjektiv og er basert på de personlige kriteriene som ligger til grunn for kunnskapen til den gitte pasienten og det terapeutiske forholdet som opprettes..
Enhver av disse inngrepene, utenfor konteksten der de skjedde og med en hvilken som helst annen pasient, kunne klassifiseres annerledes:
Lavt slagnivå, subtil konfrontasjon: Pasienten manifesterer et behov for kontroll i forskjellige situasjoner og sammenhenger. Det refererer til å alltid lete etter et sted på de stedene du går der du visuelt kan "se" på alle.
Konfrontasjon: Hvordan vil du hvis vi begge fortsetter resten av økten med lukkede øyne?
Mellomliggende påvirkningsnivå, direkte konfrontasjon: Pasienten manifesterer (ved flere anledninger) beskyldning fra sitt miljø om hans fiendtlige, aggressive, sjalu og manipulerende karakter. Viser en holdning litt i henhold til det som er beskrevet, selv om han alltid er vennlig i terapi.
Konfrontasjon (etter flere økter): Tror du det er noe du vanligvis har fortalt meg om som tilsvarer en fiendtlig, aggressiv, sjalu eller manipulerende karakter??
Høyt påvirkningsnivå, direkte konfrontasjon: Pasienten manifesterer seg i et forhold med en mann som har en tendens til å forlate partnerne når han blir lei av dem og frykter at det samme vil skje med ham, selv om han refererer til et slikt nivå av forelskelse at det er umulig å avslutte forholdet.
Konfrontasjon (igjen, etter flere økter): Kan du fortelle meg hvilke forskjeller du ser mellom forholdet til partneren din og tidligere forhold som han har fortalt deg om??
Målet med en konfrontasjon er alltid å søke at personen i det minste kan nærme seg situasjonen fra to synsvinkler, og at de derfor med to alternativer kan velge.
Det er viktig å nevne at det ikke er psykologens kompetanse å bedømme eller argumentere (verken for eller imot) basert på vår personlige tro, siden psykologen aldri skal presse i noen retning.
Som fagpersoner innen helse kan vi imidlertid vurdere at vi er sammen med pasienten i et rom med mange dører. Pasienten kan bare se på en, så vår oppgave blir å belyse stedet litt mer slik at han kan se om det er to, tre eller hundre til..
Uansett vil det være pasienten som til slutt bestemmer hvilken dør de vil åpne for å fortsette fremover.
Ingen har kommentert denne artikkelen ennå.