De julesanger De er en poetisk-musikalsk form som er populært mellom 1500 og 1800 i Europa. De var domenet til folket fra begynnelsen, og litt etter litt begynte de å utgjøre en viktig del av latinske kulturer, og ble tradisjonelle i Spania, Portugal og Sør-Amerika..
De var vanvittige chants med et kor, hvis tema var variert. De taklet kjærlighet, mishandlinger, heroiske gjerninger fra noen riddere og hverdagssituasjoner. De ble akkompagnert av luter og hadde en tendens til å bli harmonisert til forskjellige stemmer av komponistene..
Selve sangen kommer fra en mye eldre musikalsk form, utviklet i middelalderen, kalt “cantiga” (popularisert av Alfonso X the Wise i det 13. århundre). Det var en sangmodell som mye ble brukt av datidens trubadurer i presentasjonene sine i gatene og på torgene..
De var også vanlige blant ministrene for å livne opp pausene mellom gjerningsropene, eller i den daglige rutinen, litt sent i den spanske gullalderen (mellom 1400- og 1700-tallet). Takket være de fengende refrengene var det normalt å høre folk synge julesanger mens de gikk om sine daglige oppgaver..
Den etymologiske opprinnelsen til ordet "julesang" er interessant, det kommer fra ordet "skurk" (den som bor i villaene). Det vil si at sangen var sangen til de som bodde i villaene.
Blant de mest bemerkelsesverdige komponistene av julesanger er: Pedro de Escobar, Juan de Enzina, Francisco Guerrero, Juan Gutiérrez de Padilla og Gaspar Fernandes.
For tiden, og som har skjedd med mange andre poetiske og musikalske former, betyr begrepet "julesang" "julesang".
Artikkelindeks
De første musikalske komposisjonene som bar navnet "Julesanger" stammer fra cirka 1470. Det var under renessansen da denne musikalske formen eksplisitt dukket opp, som et produkt av utviklingen av "cantiga", som nevnt tidligere..
Imidlertid er det mye eldre presedenser som snakker om tilstedeværelsen av julesanger i det 10. århundre. Slik er det samlingen av Lucas de Tuy i sin bok Chronicon Mundi, i 1236, hvor han snakker om en slags "protovillancicos" på 900-tallet d. C. og andre var vitne til nær hans tid, i 1200 d. C.
“In Catalañazor / lost Almanzor / el atamor”, er et av fragmentene som er tilstede i Tuys bok. Som vi kan se i dette utdraget, snakker vi om en veldig spesiell strofe som er typisk for spansk lyrikk, med veldig tradisjonell luft. I dette tilfellet har den tre vers av mindre kunst på henholdsvis 6, 5 og 4 stavelser, rim aaa.
Disse versifikasjonene har en tydelig Mozarabic innflytelse. Dette er grunnen til at de er i slekt, på grunn av størrelsen på deres strofer og variasjonen i versene og rimene, med jarchas eller auksjoner av moaxajas. Samuel Miklos Stern var en av forskerne som klarte å styrke denne assosiasjonen gjennom studiene.
I tillegg til det som er kommentert i forrige avsnitt, er ikke beregningen av versene løst, den er veldig variabel, og i dette tilfellet er rimet konsonant, men det aksepterer også assonanser, og det er håndgripelige tilfeller der det kan verdsettes.
Da julesanger begynte å bli mer fullstendig etablert - mellom 1500- og 1700-tallet - var det en markant tilbøyelighet fra komponistene til å skrive dem i oktosyllabiske og heksasyllerbare vers, i trillinger og med abb-rim..
Det var normalt å også finne strofer med brukket fot, det vil si med to åtte stavelsesvers toppet med en tetrasyllerbar. Julesangene presenterte stor fleksibilitet på tidspunktet for komposisjonen, og deres poetiske dybde ble bestemt av den lyriske håndteringen av forfatterne..
Det at sangen fikk den religiøse karakteren som vi kan sette pris på i dag, svarer på historiske hendelser som er typiske for katolismens dominans og utvidelse.
Makten som den katolske kirken tilegnet seg selv etter at de østlige og vestlige romerske imperiene falt, er ingen hemmelighet for noen. De religiøse røttene varte i de forskjellige befolkningene, selv etter to hendelser.
Julesanger utviklet seg rundt kristendommen på grunn av rekkevidden katolicismen hadde i landene der de stammer fra. I dag, i tillegg til den klare islamske innflytelsen, er Spania et land med omfattende katolsk dominans. Det er nok å studere historien for å legge merke til det.
Hvis vi sammen med det som er kommentert på forhånd, legger til aspekter som inkvisisjonen, og makten som ble utøvd slik at alt som ble utført dreide seg om kirken og dens krefter, begynner ting å bli forstått litt mer.
Med den kristne troen som sentrum, ble julesangen konsolidert som typisk for katolisismen. Etter cirka to hundre år seilte han havene og nådde søramerikanske land, hånd i hånd med spansk og portugisisk - selvfølgelig skal det ikke overses at julesangene også nådde nord for engelskmennene.-.
Allerede i det som senere skulle bli Latin-Amerika fortsatte de veksten og gjennomgikk flere modifikasjoner, og tilpasset seg egenskapene til hver region og dens synkretismer..
Sannheten er at det i dag er umulig å snakke om julesanger uten å knytte dem til den kristne troen, og årsaken er det som har blitt utsatt, men deres opprinnelse er langt fra det man for øyeblikket kan sette pris på.
Den anerkjente komponisten Thomas Tallis var ansvarlig for realiseringen av et betydelig antall liturgiske julebiter i løpet av 1500-tallet.. Puer Natus Est Nobis Det er en komposisjon fra det 6. århundre, en gregoriansk sang, nærmere bestemt, som Tallis harmoniserte med forskjellige stemmer og inkorporerte den i kroppen av stykker av julemessen..
Tallis tilpasning av profane temaer til messesangene var ikke ny. For mange år siden, på 1100-tallet, tilpasset en fransk munk ved navn Adán de San Víctor flere tiders sekulære sanger og inkorporerte dem i religiøse sanger.
Denne blandingen av stiler beriket kirkemusikken sterkt. 1100-tallet fungerte som grobunn for utvikling av musikalske former på de forskjellige morsmålene i Tyskland, Frankrike og Italia. Disse demonstrasjonene styrket senere det som senere skulle bli julesanger..
Det var i 1426 da engelskmennene først satte pris på julesanger på sitt språk. Det falt på en Shropshire-prest, John Awdlay, å utføre oppgaven.
I prestens arbeid er det 25 stykker med ordene til julesangene. Det antas at de ble sunget gjennom gatene i byene, og fra hus til hus, av grupper av nybyggere. Det sies også at de drakk cider mens de gjorde det, og dermed heiet på innbyggerne.
Fra dette som blir fortalt her kommer den verdensomspennende skikken med å synge julesanger i gatene på julaften..
Å snakke ordentlig om julesanger i middelalderen i Spania og Portugal, er å henvise, uunngåelig, til mozarabisk poesi. Morenes innflytelse i utviklingen av julesanger er ubestridelig.
Som nevnt på forhånd i de øvre avsnittene, er likheten mellom jarchas versarrangement og julesanger veldig bemerkelsesverdig..
Før araberne ankom til den iberiske halvøya, var imidlertid vestgotene eierne og herrene, og deres kultur ble pålagt. Den eneste kontraproduktive med hensyn til goternes bidrag til den spanske lyrikken på den tiden var konvertering til katolisisme i 589.
Dette viktige trinnet hadde veldig viktige implikasjoner i den poetiske utviklingen av Hispania. Å kjenne katolisismens kraft og hvordan den utvidet kassen, endte åpenbart med at all kunst i området arbeidet rundt troen. Poesi var ikke unntatt fra det.
Allerede med arabernes ankomst, 120 år etter konverteringen til katolisismen, begynte religiøse tvister og islam vant. Med ankomsten av den nye dogmen, i motsetning til det som var forventet, var det en intens litterær blomstring. Poesi i form av cantiga, moaxajas og auksjoner eller jarchas, ble hovedpersoner.
Den islamske troen ble oppfattet, men den var ikke så invasiv. Kanskje den mest berikende tingen i julekarlene i denne middelalderens spanske perioden var utvalget av kulturer som eksisterte samtidig i Hispania på den tiden. Den hebraiske poesien og den arabiske poesien på gaten, til vanlige folk, svermet og forgrenet seg.
Fra det som ble diskutert i forrige avsnitt, kom den logiske koblingen mellom julesangen og dens former til jarchas og cantigas. La oss si at hvert århundre pyntet seg poetisk i henhold til vanlige folks behov og hva dagens kirke påla.
Sannheten er at før arabiske styre falt i Spania, da ismailiene hadde vært ved makten praktisk talt gjennom middelalderen, hadde deres lyriske innflytelse allerede blitt uutslettelig for innbyggerne..
Et klart eksempel er bevist i 1403 av kona til kong Enrique IIIs ambassadør, Ruy González de Clavijo:
"Å modig sjø, unnvik / jeg klager / møter meg på at jeg bor / med flott mansella!".
En klar sang i heksasyllerbare kvatre med abab-rim. På grunn av sin tydelige Mozarabic-innflytelse kan det imidlertid lett sies at det er en jarcha eller nedleggelse av en moaxaja. Alt går sammen.
Sjangeren i begynnelsen handlet om et mangfold av temaer, som tidligere diskutert. Sannheten er at mozarabisk poesi og alle dens kvaliteter var nært knyttet til fødselen og utviklingen av julesanger i den spanske middelalderen..
Etter å ha lykkes med å påtvinge seg katolisismen, tok det det gode og kastet det som var igjen. Av åpenbare grunner opprettholdt mozarabisk poesi æresstedet.
Som med de mange liturgiske skikkene som i dag antas å være av religiøs opprinnelse, har julesanger sin opprinnelse i det populære, veldig fjernt fra det guddommelige. Det var i de daglige sangene, i samtaler og samtaleforhold, som oppstod.
Etter at karakterer som Thomas Tallis og Adán San Víctor, blant mange mange, gjorde tilpasninger av folkekomposisjoner til kirkelige, ble julesanger med rytmer, tekster og melodier en del av liturgiske feiringer og senere jul..
Hans vers er vanligvis av mindre kunst: hexasyllables og octosyllables. Denne typen beregninger gir dem god musikalitet og er enkle å justere med ethvert akkompagnement. I tillegg til dette er memorisering veldig enkelt.
Komponister forsøkte å arrangere tre eller fire stemmer. Dette ga en mer høytidelig karakter til hans forestillinger innenfor templene. Etter hvert som musikken utviklet seg, ble flere lydressurser lagt til stykkene, instrumentene og andre nyanser.
Blant temaene som dekkes av denne typen komposisjon, skiller noen seg ut som gjentas veldig konstant. Det "poetiske selvet" er i de aller fleste tilfeller vanligvis en kvinne. Blant disse finner vi:
- Elskere, representert som "venner".
- "La guarda", den kvinnen som kjemper for å oppnå sin uavhengighet.
- "Den eldgamle jenta", jenta som trenger å finne den "vennen" som utfyller henne, og som begynner å legge merke til at hun er sentrum for menn.
- "Kvinnen led i et dårlig ekteskap", som føler seg fengslet og brukt og vil unnslippe.
- "Nonne", som ser fengselet i klosteret og bruker hvilken som helst enhet for å være gratis.
Hver poetisk form har en serie språklige tegn som fungerer som metaforer og som uttrykker dikterens ideer og intensjoner. Blant de som hovedsakelig forekommer i julesanger, har vi:
- Blomsten av feltet som samles og blir gitt til den kjære: feminin skjønnhet eller jomfruelighet.
- Dawn: Farvel til elskere.
- Solnedgangen: elskermøte.
- Plukker blomster, bader, vasker skjorter: møtet mellom elskere.
- Døende: Gledelig, ønsket, intim, seksuell forening.
- Ferskvann fra kilden eller elven: forelskelse eller nytelse.
- Ring: den hemmelige kjærligheten som er akseptert. Å miste ringen: håpløs kjærlighet.
Julesanger er ofte tilpasset som følger:
- En strofe eller kor som består av 2, 3 eller 4 vers, disse gjentas kontinuerlig gjennom hele diktet.
- Et kvatrain kalt "mudanza", med rim, ofte: abba, abab.
- Et vers som har ansvaret for å koble slutten med refrenget, kalt "tilbake" eller "lenke".
Julefraser.
Ingen har kommentert denne artikkelen ennå.