Døden, den flotte læreren

Jeg har prøvd lenge, gått rundt, prøvd, prøvd ... å bli, å gjøre, å føle, å sjekke. Jeg har kjempet lenge for å være en jeg skal være. Som på et fjernt, kortvarig, eterisk sted var noe skjult som når man kom dit kunne finne den lovede skatten.

Plutselig kommer døden og blir plantet i ansiktet mitt. Det forteller meg at livet allerede er åndelig, at livet går alene og at den samme flyten som en dag gir oss en dag tar oss bort når den anser det slik.

Døden kommer og forklarer meg at kroppen minker og blir og sjelen forlater. Essensen, det usynlige, det immaterielle. Han forteller meg at jeg ikke skal bekymre meg ... at kroppen gradvis vil falme bort, men at denne flyktige og uendelige delen bare begynner på et nytt eventyr.

Han forteller meg å bøye meg foran personen som har vært modig til å ta sitt siste åndedrag, fordi han er den samme Gud inkarnert og kroppsløs her på jorden.. Han fjerner luftspeiling og falske ideer og tro, og forklarer at visdom ligger i alle.

Så innerst inne i hjertet er vi de samme, utover formen og tankene vi bestemmer oss for å utvikle. Han forteller meg at det usynlige er mye større enn det synlige, og at vi som et lysbilde burde la oss falle i hvert øyeblikk som går, som om vi var slemme og nysgjerrige barn foran showet som blir presentert for oss.

Døden forklarer meg og forteller meg at her har vi en veldig flott mulighet til å leve mange forskjellige opplevelser, og at det ikke er verdt å stoppe oss på grunn av frykt eller tvil. At dette er kort tid, like flyktig som en dråpe som faller fra dugg og smelter på den fuktige jorden. Og at akkurat som personen som nå ligger foran meg, vil jeg i løpet av et øyeblikk være den som en dag flyr inn i etterlivet.

Og så spør jeg meg selv: hvorfor er vi redde? Og døden svarer meg: fordi du tror dette aldri vil ta slutt, og fordi du tror deg selv for mye. Og så tenker jeg at det er bedre å hvile i hvert øyeblikk, observer uten å måtte forstyrre eller kontrollere for mye. Å vite hvordan man skal elske med et åpent hjerte og videresende hender for de som ønsker å ta dem.

Døden forteller meg at det ikke er noen forskjell. Han forklarer meg at alt er likt. At denne personen som ser ut til å forlate bare bytter fly, går til en annen lagt der han vil fortsette på vei.

Han forteller meg at det er som et tosidig speil, at så mye som vi ikke ser den andre siden, betyr det ikke at det ikke eksisterer. Han forklarer meg at døden er like levende som livet, siden det ikke er selve døden, men snarere en transmutasjon, en metamorfose, en forandring..

Døden er isete, og å berøre den med hendene minner meg om at mens vi lever her, er det verdt å utnytte varmen fra de rundt oss. At hjerterytmen som fungerer siden vi ankom, ikke skal stilles av skam, og at det å gi klemmer og kyss får denne levende varmen til å multiplisere med tusen.

Døden forteller meg at jeg ikke skal gjemme meg, at vi tør, at vi sier at jeg elsker deg så mange ganger som nødvendig, og at vi minner de som bryr seg om hvor spesielle de er og hvor takknemlige vi er for at de er der..

Døden setter meg på fanget og ber meg ikke være redd, at den dagen jeg ankommer, skal jeg bare prøve å gjøre et sprang i tomrommet, en tillitserklæring i møte med det ukjente som vil føre meg til å kjenne ufattelige verdener så langt.

Og han forteller meg også at jeg ikke skal være utålmodig. At i løpet av livet kommer alt når det må, og at du bedre lever avslappet. De beste tingene dukker opp i de uventede øyeblikkene, og at kreativitet og inspirasjon ikke kan tvinges.

Han ber meg tregere, tenke mer. At jeg blir forelsket i alle detaljer, og at jeg ser på alt jeg savner, fordi det ved første øyekast kan være ubrukelig. Det er noen ganger der de mest dyrebare hemmelighetene er skjult. Han forteller meg at jeg ikke skal bekymre meg for fremtiden, så hva betyr det?? Tiden eksisterer ikke, og det å ønske å kontrollere hva som vil skje er bare et bedrag som tar bort min energi og tilstedeværelse.

I århundrer av århundrer er dette øyeblikket et sandkorn i en endeløs ørken. Å kjærtegne nåtiden er åpenbar evighet i dette øyeblikket. Åndelighet krever ikke innsats. Åndelighet er nå, og alt som kommer ut av nå er ikke åndelig.