De språklige varianter de er definert som settet med de forskjellige modusene for tale. Disse variantene vises i kraft av den sosiale og kulturelle situasjonen til høyttalerne og hvert historiske øyeblikk. På samme måte er de avhengige av stedet de er eller den spesielle kommunikative situasjonen de er nedsenket i..
Generelt gjelder begrepet enhver særegen form for et språk eller språklig uttrykk. Språkforskere bruker det ofte til å dekke et bredt spekter av overlappende underkategorier av et språk, inkludert dialekter, registre, slang og idiolekter. Disse variantene avviker fra det som regnes som språkets standardnorm.
Det faktum at språk er i stadig utvikling gjør imidlertid begrepet "standard språk norm" kontroversielt. Noen er enige i at de som følger denne regelen er utdannede brukere. Andre bruker den til å referere til en bestemt geografisk dialekt eller en favorisert av den mektigste og mest prestisjefylte sosiale gruppen..
I det spesielle tilfellet Italia kommer det som regnes som standard italiensk fra det toskanske 1200-tallet, eller florentinsk, spesielt. Etter århundrer med tvister mellom lingvister ble det tatt hensyn til en rekke faktorer. Blant dem spilte Firenzes økonomiske og kulturelle prestisje og verkene til datidens store forfattere en avgjørende rolle..
På den annen side er det flere grunner til at språkvarianter utvikler seg. De kan oppstå fordi brukerne bor i forskjellige geografiske områder (sammenlign fransk-franske og franske Guyana). Også, visse grupper har en tendens til å vedta en bestemt måte å kommunisere på (juridisk språk, for eksempel).
Artikkelindeks
De er de språklige variantene som er relatert til høyttalernes geografiske forskjeller. Dette består av variasjoner i måten å snakke om mennesker som har samme språk, men som har forskjellige geografiske rom. Denne forskjellen blir mer forsterket jo lenger borte de er fra hverandre..
På den annen side garanterer diatopiske varianter plasseringen og identifiseringen av høyttaleren med et bestemt språklig samfunn og geografisk og geopolitisk region. Med andre ord kan bruken av denne typen variant indikere for mottakeren at avsenderen kommer fra samme region, nasjon eller språklige samfunn..
Den samme gjenstanden eller situasjonen kan kalles forskjellig av forskjellige språklige grupper, selv når de snakker det samme språket. Disse språklige variantene er kjent som diatopisk.
Dermed kalles for eksempel sportsplagget som bare dekker bagasjerommet og som generelt ikke har krage T skjorte i Chile, flanell I Venezuela, skjorte i Den Dominikanske republikk og T skjorte i Argentina.
På samme måte er ordet som brukes til å beskrive et nyfødt eller veldig lite barn "" baby "i Mexico og" guagua "i Chile. Det er også tilfelle klær for svømming eller strandtur: badedrakt i Spania, badedrakt i Chile og maske i Argentina.
Ofte er det tilfelle der det samme ordet - eller lignende ord - har forskjellige betydninger i forskjellige geografiske områder. Ordet guagua tjener til å illustrere dette fenomenet. Dette betyr "baby" i Chile og "urban bus" på Cuba og Kanariøyene..
I denne forstand kan eksempler med ord som har en seksuell konnotasjon bli funnet i forskjellige regioner som snakker samme språk. Dette fenomenet kan observeres med begrepet ta. Både på Cuba og i Spania betyr det å ta / ta tak, men i noen land i Latin-Amerika er det et begrenset ord på grunn av dets seksuelle konnotasjon..
Ordet dialekt stammer fra de greske ordene dag (gjennom, mellom) og legein (snakke). En dialekt er en regional eller sosial variasjon av et språk som utmerker seg ved uttale, grammatikk og / eller ordforråd..
Generelt er dette språklige varianter som forekommer mellom høyttalere fra samme nasjon. De utgjør en hel formell struktur som inkluderer betydninger og til og med uttale og intonasjon når du snakker. Alle høyttalere av en bestemt dialekt antar denne strukturen fullstendig, og dette skiller dem fra andre regioner.
Nå eksisterer dialekter parallelt med språket de kommer fra. I mange tilfeller dominerer de til og med en geografisk region over det offisielle språket i landet..
Et eksempel på disse dialektene er de forskjellige typene spansk som snakkes i Spania. I tillegg til offisiell spansk er kanarierne, aragonerne, galiserne eller madrilenerne tydelig gjenkjennelige og skiller seg ut. Tilsvarende er det forskjeller med det spanske som snakkes i Sør-Amerika eller Mellom-Amerika.
De historiske eller diakroniske variantene vises i språket gjennom utviklingen i tid. De kan være aktive i et bestemt øyeblikk og forsvinne senere.
Et eksempel på dette er bruken av verbet å være med intransitive verbpartisler i middelalderens spansk: Valencia var inngjerdet (sammenlign moderne spansk: Valencia var inngjerdet).
I noen tilfeller forekommer disse endringene ikke naturlig. For eksempel stemte Academie Francaise, det franske språkets styrende organ, for å gjøre noen offisielle endringer i språket i 1990. Disse ville være valgfrie og akseptable samtidig som de gamle formene..
Blant endringene er fjerningen av markøren (skilletegn som ser ut som en liten hatt eller trekant: ^). Det vises over "i" eller "u" i tusenvis av franske ord for å legge merke til at en bokstav som en gang var i ordet, er fjernet, men for å minne høyttaleren om å uttale det ordentlig..
I tillegg ble andre endringer kunngjort med ca. 2400 ord for å forenkle stavemåten. For eksempel, oignon (løk) mister "i", blir ognon.
Det ble også foreslått å fjerne bindestreker i ord som mille-patte, le weekend og porte-monnaie (henholdsvis tusenbein, helg og pose).
Diastratiske varianter er de språklige varianter relatert til de forskjellige sosiale klassene der individer utvikler seg. Dermed er fagets språk domene forskjellige, avhengig av utdanningsnivået de har hatt tilgang til..
Generelt er tre nivåer anerkjent: kult, kjent eller dagligdags nivå og vulgært. I forhold til det kultiverte nivået bruker høyttalerne en forseggjort og elegant uttrykksform. I tillegg velger og kombinerer de språklige tegn med spesiell forsiktighet, søker originalitet og unngår stereotype setninger.
Når det gjelder de språklige variablene på familie- eller språknivå, er de til stede i alle høyttalere uavhengig av deres kulturelle nivå. Funksjonene er typiske for familiespråket. Det er preget av hyppig bruk av spørsmål, utrop og ordspråk og setninger.
Til slutt, med hensyn til det vulgære nivået, bruker høyttalerne en begrenset og dårlig kode. Avhengig av hvor kjent de har med skriftspråket, begår de mange feil, kjent som vulgarismer.
Blant uttrykkene som betraktes som vanlige vulgarismer er foniske unøyaktigheter. For eksempel, i noen språklige varianter av spansk betraktes lisp (uttale S-lyd med tungen interdentalt) som en feil.
Også i denne gruppen er metateser (endringer i posisjonen til fonemer: Grabiel for Gabriel eller tannpleie eller tannkrem), aksentendringer (master for lærer eller subtil for sutiI) og endringer av fonemer (agüelo, azaite, midicina i stedet for bestefar, olje og medisin, henholdsvis).
I tillegg er det de morfologiske unøyaktighetene knyttet til bruken av kjønn (varmen eller tappene), de pronominale formene (demen por denme) og forvrengningene av verbformene (gikk av vandret eller haiga por haya).
På samme måte betraktes syntaktiske feil som vulgariteter. Blant dem er feil samsvar (menneskene vi er i stedet for folk er) og feil syntaktiske bruksområder (til datteren min de Jeg ga et kyss eller Io gi eselbygget).
Situasjonsmessige eller diafasiske varianter avhenger av avsenderen og mottakeren. På samme måte vises disse variantene avhengig av den kommunikative situasjonen og uttrykksmåten valgt av høyttalerne..
Dermed vil måten å nærme seg forskjellige spørsmål avhenge av typen forhold som samtalepartnerne har. Valget av uttrykksform vil også være annerledes hvis det er et vanlig spørsmål og offentlig ledelse (som tid eller politikk) enn om det er et spesielt eller transcendentalt spørsmål (terrorisme eller reinkarnasjon)..
På den annen side har forskjellige sosiale grupper forskjellige språklige vaner i henhold til moduser, atferd og sosiale bruksområder. Selv brukere av språket som utfører samme yrke, bruker ofte den samme koden. Denne typen språk bruker differensierte underkoder og egne leksikale former og er kjent som sjargong..
Ingen har kommentert denne artikkelen ennå.