Når kroppen snakker

Prikken i fingrene når jeg skriver på datamaskinen. Følelsen av håret når det pusser kinnene og skuldrene mine. En kløe som beveger seg gjennom forskjellige deler av kroppen, og ser ut til å flykte fra hendene mine på å prøve å stoppe den.

Livstid. Hele tiden livet. Puste, liv. Partneren min og allierte siden jeg kom hit. Hvem går meg og hvem føler meg. Transporten som min mest intime essens samhandler med verden jeg lever i. Med de andre. Det samme. Kroppene som også beveger seg, animeres og velger ut. Hver sin egen. Den ene, den ene av alle.

Jeg lytter til ham og ser på ham. Og jeg tenker på alfabetet som han selv har skapt for seg selv. Hans språk og hans gave. Han jobber alltid og snakker, enten jeg hører på ham eller ikke. Han går i sitt eget tempo. Snarere til hjerterytmen. Hjertet og kroppen. En uendelig av aspekter som gjør dem like, bringer dem nærmere. Sensitiv og intuitiv, oppfattende og åpen. Gjennomsiktig og delikat. Sterk og modig. De forelsker seg i hverandre, de kjenner igjen hverandre medfeller i dette livet som presenteres og fortsetter.

Jeg lar ham gjøre og være leken. Det er sentralt og tar meg. Jeg vil ikke sende ham, selv om det bare er for en liten stund, vil jeg gi ham denne retten som tilsvarer ham. La det danse og flyte, stige og falle tett til bakken som støtter det hver dag. Jeg kryper og transporterer meg gjennom den indre strømmen som lever den og som forener den til moder jord.

Hvor mange ganger har han snakket med meg, og jeg har ikke lyttet til ham. Jeg har sett bort, jeg har lukket ørene og sansene mine. Fordi jeg ikke var interessert. For det plaget meg. Fordi han fortalte meg sannheter som jeg ikke ønsket å høre, og at de var ukomfortable. Det var lettere for meg å holde en realitet som, til og med laget av papp, ble kontrollert, tenkte jeg. Og han ville komme, som et boblebad, og han ville fortelle meg at det kanskje ikke var det han spilte. Av mening, av liv, av skjebne.

Det druknet ham og det druknet ham. Jeg ba ham holde kjeft. Uker, måneder, år. Jeg beveget meg bort fra ham og marginaliserte ham for å gå inn i en fiktiv virkelighet som virket original for meg på den tiden. Inntil etter mye og mye snakking ble han sliten. Jeg verken lyttet til eller hørt ham. Og så begynte han å skrike. Sterk, veldig sterk. Jeg ble selvfølgelig redd. Plutselig hørte jeg en stemme som jeg ikke en gang kjente igjen, selv om den aldri hadde sluttet å snakke med meg. Men den stemmen døvet meg ... Jeg ville skjule ørene mine enda høyere. Og så skrek han mer, og mer og mer. Jeg ønsket å slå pulsen som jeg sendte til. Krevde at alt det som ble raknet før meg ble beholdt.

Men ikke. Han gikk bort. Alt. Alle. Meg. Og så sluttet kroppen å skrike. Så kjærtegnet han meg, med ord, med sukk og hvisking. Han fortalte meg historier og ga meg meldinger. Overgitt, ekstatisk, ødelagt, demontert ... Jeg kunne bare se på ham, ut av øyekroken hennes og lytte til ham. For første gang åpnet jeg meg og lot alt hun sa trenge inn i meg. Fordi han ikke lenger hadde hva han skulle kjempe for. Han hadde ingenting å beskytte, eller å rettferdiggjøre. Alt var borte. Gardinet til det arbeidet han så, var senket ned, og han var i et omkledningsrom i form av en indre hule. Og ingenting skjedde der. Verken tid eller rom. Jeg la merke til hvor blåst jeg var etter så mye motstand og slåssing. Men jeg hadde sagt nok, eller hadde jeg blitt tvunget til å gjøre det.

Uansett satte jeg pris på det. Jeg var allerede sliten, utmattet også. Jeg hadde fått nok av å leve i noen år blind for meg selv. Til min følelse og puste. Til mine mest hemmelige lengsler som kom glødende i det øyeblikket jeg ga dem rom til å gjøre det. Og så danset de foran meg, midt i mørket i den hulen, og de lærte meg danser som jeg aldri hadde sett før. De forklarte muligheter som jeg ikke kjente, og de gikk tilbake i meg for å følge bevegelsen, mer våken, inn til meg. Hofter, bryster, hode, føtter, hender ...

I meg selv. En oppvåkning. Godta og bli klar over at alt som var meg, en del av meg totalt og uoppløselig for alt. Mye mer knyttet til himmel og jord enn fornuft kan være i mange øyeblikk. Slutt å støtte noe som verken var valgt eller kjær for meg. Men pålagt ble det akseptert som en egen virkelighet. Å bygge fra det er destruktivt, sykt.

Så når jeg husker meg selv strukket ut og slått, utmattet og blåst, smiler jeg og gråter samtidig. Og jeg takker, uendelig takk for at du har sagt nok til meg. Å ha stoppet, kjære kropp. For å fortelle meg at det ikke gikk bra, og jeg gjemte meg for meg selv. At jeg fulgte en strøm som ikke var min egen, og at dette kunne føre meg til min essens og mitt reneste selv. Jeg var heldig. Snart fortalte de meg, de advarte meg om at stien jeg fulgte var full av gruver fordi den var langt fra hjertet mitt. Av min sjel og mitt senter.

Jeg lå der, jeg vet ikke hvor lenge. Jeg verken tellet eller brydde meg. Jeg lot meg helbrede til jeg en dag plutselig la merke til hvordan kroppen min ble animert. Følsom og levende. At det skjedde mange ting i ham.

Jeg tok dem alle som vennene mine, avslørerne av dype hemmeligheter. Etter å ha gått gjennom fangehullene, reiste jeg meg overbevist om at alt som hadde fått en annen betydning i meg og i min samvittighet. At ingenting noen gang ville være det samme igjen, for plutselig hadde jeg integrert meg selv på en ny måte. Fornemmelsene mine, følelsene, intuisjonene og innmaten var i tråd med kroppen min. Og kroppen min representerte meg som en egen del av denne menneskelige eksistensen. Den immaterielle, utvilsomme hovedpersonen, mine røtter og min støtte.

Så lot jeg ham gjøre det. Fortell meg og veiled meg. Å gi meg råd når ja og når ikke. Når noe var bra for ham og når noe ikke var hyggelig. Med mennesker, med situasjoner, med musikk og med sanger. Med mat og med sport. Med danser og lyder. Jeg lot ham snakke. Og han skrek aldri mer. Ikke slik, desperat og ublu, som hun hadde. Noen ganger hever han stemmen. Litt. Men så ser jeg på ham, og han smiler til meg. Du vet, og jeg vet at jeg ikke vil forlate deg forgjeves. At jeg vil høre på ham. At alt du forteller meg vil bli verdsatt som en sannhet som skal føles.

Han er min guide, mitt interne termometer, mitt kompass og min største allierte.

Jeg vet at når jeg er på vei, hviler han i fred, flyter og svømmer etter meningen med livet.