Egoet er et lite stykke av en persons vesen. Også kjent som maske, identitet, personlighet. Det er måten vi lærer å dekke oss på og føle oss "trygge", våpenet vi leker og kjemper med i dette scenariet i livet. Jeg tror at vi er født rene og essensielle, og vi bygger egoet vårt når vi samhandler med miljøet vårt, at vi må lære å beskytte oss selv, at vi må forholde oss til andre på en bestemt måte.
Til en viss grad er det en adaptiv prosess som vi har, og som gjør oss til sosiale vesener. Problemet kommer når vi tror at vi er det, vi identifiserer oss med den og med størrelsen som selve tilværelsen blir, føler vi oss som om vi var det sandkornet.
Setninger som: "Jeg er som dette", "og hvilken annen måte er det å gjøre dette?" ... betegner fra mitt synspunkt en sterk identifikasjon med egoet., å tro personen helt relatert til deres tro, verdier og vurderinger, og som om det ikke var noe annet etter disse, og resten var galt.
Også når vi forsvarer vårt standpunkt, av frykt for å bli kollapset, vil det være et eksempel på at vi forsvarer en intern struktur som, hvis den blir angret, vil etterlate oss med et kanskje ødeleggende tomrom. Og slik skapes lag, sider, fester, barrierer ... alt som skiller oss fra hverandre og får oss til å føle oss annerledes enn de rundt oss (normalt er denne prosessen ledsaget av en overlegenhet eller underlegenhet).
Fra tid til annen kommer livet og gir oss nødvendigvis en opplevelse som uunngåelig er knyttet til en risting av disse strukturene som vi tror så mye på. Det kan være en død, en separasjon, en plutselig forandring ... intense opplevelser som plutselig får oss til å innse at det vi trodde vi kontrollerte, det vi forsvarte så mye og så mye, kan komme til ingenting.
Fraværet av identitet skjer i de øyeblikkene når alt faller, utenfra og innenfra, og kanskje ingenting som servert ikke lenger er nyttig.. Det kan være en veldig vanskelig opplevelse, fordi det er ingen steder å bli fanget og samtidig en avslørende mulighet for dype endringer. Det er på tide å stille oss selv enda sterkere spørsmål som: Hvem er jeg? Hva gjør jeg her? Er jeg virkelig den jeg trodde jeg var eller som jeg har fått beskjed om at jeg skulle være? Blant annet at hver enkelt kan dikteres av sin natur som i opplevelser som disse våkner mer bevisst.
Fraværet av identitet er et forslag om ydmykhet som livet gjør oss til. Jeg foretrekker alltid å lytte til en person som er stille; som vet hvordan man kan vente fredelig for å høre alles mening om å legge til noe, eller ikke. Jeg liker å høre råd fra de som har et rent utseende, som ikke trenger å vise seg å være, som kun overfører med sin tilstedeværelse at de har måttet oppleve tomhet nok til å ha lært at stillhet, oppmerksom lytting og tålmodighet er det beste lærere.
Hvem som allerede er, har frigjort seg selv og rømmer fra enhver kjede som kan konditionere hans vesen. Han flyr rett og slett ... og flyter.
Ingen har kommentert denne artikkelen ennå.